Published:

By:

Elin Ruhlin Gjuvsland

Et hittil ukjent gravfelt med 16 gravhauger har blitt funnet på eiendommen til Erling Omsland i Larvik kommune ved hjelp av en automatisk mønstergjenkjenningsmetode utviklet av Norsk Regnesentral. Nylig møtte han fylkesarkeolog Christer Tonning og forsker Øivind Due Trier fra Norsk Regnesentral på befaring på skogseiendommen. Omsland kunne fortelle at han visste at det var noen hauger der, men at han regnet det som en selvfølge at de allerede hadde blitt registrert.

Tonning har sjekket at de ikke fantes i den nasjonale kulturminnedatabasen Askeladden, men at det på naboeiendommen, 500 meter lenger øst, var et kjent gravfelt i skogen.

Den automatiske metoden leter systematisk etter hauger i laser høydemålinger fra fly. Først lages et bilde med høydemålingene som gråtoneverdier. Deretter lar datamaskinen en modell av en ideell haug gli over alle posisjoner i bildet, og gir poeng for steder i bildet som ligner på en haug. Ved å bruke hauger med gradvis større diameter fra 4 til 15 meter kan datamaskinen finne alle hauger som er mellom 4 og 15 meter i utstrekning. Poengskalaen er fra 0 til 6, der 6 er best.

Norsk Regnesentrals metode har lett etter gravhauger med denne metoden i store deler av Larvik kommune. Dette har inkludert mange kjente gravhaugområder, men gravhaugene har nå blitt mer nøyaktig posisjonert. Dette er veldig viktig ved utbyggingssaker, hvor feil posisjonering av kjente gravhauger kan få store økonomiske konsekvenser. Gravhauger er automatisk fredede kulturminner, og hvis det plutselig viser seg at en gravhaug man har planlagt å styre utenom, likevel ligger midt i utbyggingsområdet, så blir det full byggestopp og full arkeologisk utgraving. Utgraving av én gravhaug koster gjerne halvannen million kroner. I tillegg kommer eventuelle kostnader ved byggestopp.

Christer Tonning stusset veldig da den automatiske metoden fant en stor mengde hauglignende formasjoner med høye poengverdier i et granskogområde ved Omsland gård i Vestfold kommune. Det var ikke et område han ville undersøkt på eget initiativ. Men de automatiske deteksjonene ledet Tonning til et område med 14 gravhauger, dette er det største funnet av gravhauger på mange år i Norge. Ca. 150 meter lenger nord var det også to automatiske deteksjoner, som viste seg å være gravhauger. Disse var godt skjult av vegetasjonen, så de hadde ikke blitt funnet uten den automatiske metoden.

Grunneieren var, forståelig nok, litt engstelig for om det ville bli restriksjoner på hogst i granskogen hans på grunn av gravhaugene. Men arkeologen kunne berolige Omsland med at med den lille traktoren han hadde tenkt å bruke så var det ikke noe problem, så lenge han unngikk å ødelegge gravhaugene. Derimot ville hogst med de tyngste, moderne hogstmaskinene ikke blitt tillatt.

Opprinnelig ble den automatiske metoden utviklet for datasett med minst fem utsendte laserpulser per kvadratmeter på bakken, og den har vært prøvd ut på kjente gravhaugfelt sør for E18 i Larvik, med laserdata hvor pulstettheten har vært såpass høy. Da Tonning ba Norsk Regnesentral om å prøve automatisk deteksjon nord for E18 i Larvik, trodde han at pulstettheten var 2,5. Men så viste det seg at den bare var 1 per kvadratmeter, og både Tonning og Trier er positivt overrasket over at metoden fungerer bra likevel. –Så nå ønsker jeg at du kjører metoden på alle de andre ett-pulsdatasettene i Vestfold, avslutter Tonning, i det han sender Trier med toget tilbake til Oslo.