Er atenolol forskjellig fra andre beta-adrenerge blokkere? Bayesiansk analyse av publiserte data

Er atenolol forskjellig fra andre -adrenerge blokkere?
Bayesiansk analyse av publiserte data
AURSNES I, OSNES JB, TVETE IF, GÅSEMYR J, NATVIG B
Institutt for farmakoterapi, Farmakologisk Institutt og Matematisk Institutt, Univ. i Oslo
Postboks 1065, 0316 Oslo
i.a.aursnes@medisin.uio.no

Problemstilling: Resultatene i en nylig publisert meta-analyse av Lindholm, Carlberg og Samuelsson1 kan tyde på at pasienter på en ikke-atenolol β-blokker kommer bedre ut enn pasienter på atenolol når det gjelder hjerteinfarkt: relativ risiko for ikke-atenolol β-blokker versus andre antihypertensive legemidler 0,86 (0,67 – 1,11), atenolol versus andre antihypertensive legemidler 1,05 (0,91 – 1,21); ikke-atenolol β-blokker versus placebo 0,89 (0,742 – 1,06); atenolol versus placebo 0,99 (0,83 -1,19). Forfatterne mener imidlertid at en slik forskjell ikke er reell.1 Vår hypotese er at atenolol skiller seg fra andre -blokkere.
Metode: Vi kombinerte disse to sett av data fra: 1) 8 studier med andre antihypertensive legemidler, 2) 6 studier med placebo. Vi benyttet en tidligere publisert bayesiansk prosedyre2 og kombinerte først resultatene fra undersøkelser med like studiegrupper. Vi beregnet deretter den relative risikoen for ikke-atenolol blokkere mot atenolol ved å dividere samsvarende ratioer med hverandre. Vi kombinerte så de to resultatene, basert henholdsvis på 8 og 6 studier som begge anslo effekten av ikke-atenolol blokker versus atenolol, ved å oppdatere det ene resultatet ved hjelp av det andre resultatet ved hjelp av Bayes formel.
Resultater: Frekvensen av hjerteinfarkt var 13 % lavere blant pasienter som fikk ikke-atenolol β-blokker versus pasienter som fikk atenolol. I henhold til tidligere publiserte resultater,3 ville vi vente dette resultatet og vi beregnet derfor 90 % kredibilitetsintervall. Det var 0,742 – 1,008; altså med en øvre grense som berører 1,0. Denne tilleggsanalysen av de foreliggende data ga et resultat for atenolol som er statistisk signifikant dårligere enn for andre betablokkere.
Diskusjon: Atenolol er forskjellig fra de fleste andre β-blokkere ved at det er vannløselig og dermed i svært liten grad diffunderbart over blod-hjernebarrieren. Atenolol gir dermed ikke adrenerg blokade i CNS, noe som kan være en essensiell virkningskomponent for de lipidløselige β-blokkerne. Atenolol reduserer heller ikke perifer motstand og media til lumen ratio i små arterier ved langvarig bruk.4 Legemiddelet er ikke er blitt testet og vist å kunne forbedre langtidsprognosen hos postinfarktpasienter og hjertesviktpasienter, noe man har kunnet vise for flere andre β-blokkere.
Konklusjon: Ved hypertensjonsbehandling gir atenolol dårligere effekt på hjerteinfarkt enn andre -blokkere. Observasjoner med atenolol er derfor ikke nødvendigvis overførbare til andre blokkere. Atenolol er ikke egnet som referanse--blokker i kliniske studier.

1. Lindholm LH, Carlberg B, Samuelsson O. Should β blockers remain first choice in the treatment of primary hypertension? A meta-analysis. Lancet 2005; 366: 1545-53.
2. Aursnes I, Tvete IF, Gåsemyr J. Natvig B. Clinical efficacies of antihypertensive drugs. Scand Cardiovasc J 2003; 37: 72-9.
3. The Steering Committee of the HAPPHY Trial. MAPHY and the two arms of HAPPHY. JAMA 1989; 262: 3273-4.
4. Christensen KL, Mulvany MJ. Vasodilatation, not hypotension, improves resistance vessel design during treatment of essential hypertension: a literature survey. Journal of Hypertension 2001; 19:
1001-6.